Stillhetens poetikk

Dypt inne i økosystemet ...

Mening er noe som dannes i en verden som i utgangspunktet er uten mening
En fortelling søker forfatter, en poetikk søker et liv


Av Erland Kiøsterud

Hver natt, til langt på natt, 17 år gammel, vinteren 1970, satt jeg bøyd over en flat Remington reiseskrivemaskin og skrev – uten å vite hvorfor. Jeg gikk andre året på gymnasiet, det som nå heter videregående. Året etter fullførte jeg skolen – og boken (Sår som aldri gror). Femti år senere ber BLA om en poetikk.


Ordet poetikk, fra gresk poiesis, å skape, å bringe noe til verden, har for meg alltid ligget i naboskap med krinein, med sin rot i krise, å ta avgjørelser, ordne i kaos, skille, kritisere, vurdere. Altså: skape noe som ikke er der fra før av, og vurdere, døgnet rundt, eget og andres verk. Skape og vurdere. Vurdere og skape.


Jeg var full av liv. Et brudd og en indre skavank – en manglende vegg i livet – gjorde skriften nødvendig. Fra Sår som aldri gror (1973), kapittelet Musikken:


«En ekstatisk musikk rev oss i biter til vi lå sanseløse i brusteinen og jamret  –nei–nei–,
allikevel elsket vi den …………….. sår som aldri gror.»

Tre år senere: tre romaner på to år. Alle ender brått og tragisk. Reiseskrivemaskinen er byttet ut med en mekanisk kontormaskin som krever fysisk innsats. Jeg sitter i bar overkropp, hamrer løs. Fra Innledende bemerkninger til Sett at jeg gikk baklengs inn i synsranden (1978):

«Jeg skriver for å gjøre verden klar, med viten om at det er språket som hindrer meg i det. Jeg skriver for å nå frem til deg, med viten om at det er språket som skiller oss ad. Likevel skriver jeg. Ikke fordi jeg er redd for å dø. Men fordi språket, som døden, gjør meg i stand til å se galskapen i øynene, deg, og den klare verden.»

Enda en roman skrives, og jeg må erkjenne at alle romanene mine bryter sammen i peripeti: Ved hver romanavslutning kollapser romanuniverset – og språket mitt, og meningen; jeg faller inn i et stumt, bunnløst mørke. Jeg ser ingen løsning på det. Jeg ser heller ingen grunn til å gjenta dette. Jeg bestemmer meg for å skrive en siste roman, hvor jeg tydeliggjør det som skjer, for så å avslutte skrivingen for godt. I den romanen, Marí (1986), formulerer jeg min poetikk:

«Jeg drømte meg selv i natt, som en gammel mann, krypende på alle fire gjennom ørkenen med en ørn på ryggen. Jeg var ingen Odyssevs på vei hjem, heller ingen Aenas på vei for å grunnlegge et nytt rike. Jeg var på vei gjennom menneskenes dype natt. Utsultet og forpint, i jakten på det nye alfabetet.»

Som 15-åring hadde jeg brutt med min bestemmelse i livet: å videreføre en lang familietradisjon som industrileder. Det var et massivt brudd. Jeg var uten identitet, uten historie. Fra jeg var liten opplevde jeg å miste den fjerde veggen mot verden, å miste språket, stillheten åpnet seg i meg. Nå satt jeg nedgravd i det europeiske sivilisasjonsbruddet for å forstå kulturen min. En fordypelse i det europeiske folkemordet og i poeter som Paul Celan og Edmond Jabès utvider min grunnfølelse av å befinne meg i verden uten historie, uten språk. Den fysisk krevende, mekaniske maskinen er byttet ut med en støyende elektrisk IBM kulehodemaskin. For ikke å falle «ut av teksten» igjen, bestemmer jeg meg for å skrive uavbrutt, uten opphør: Denne gangen hører du deg selv (1988-1997). Epigrammer fra Androselegien (1988-1991):

«Skjønnheten har forlatt verden. Vi har ikke lenger noe hjem.»
«Ordenes røtter er rykket opp, jorden er tømt for innhold.»
«Det er ingen tale. Det er ingen ord. Ingen stemme høres.»
«Dette var ikke den første ødeleggelsen, men hadde den første ødeleggelsen i seg.»

Essayboken NIGREDO og Etterord (etter ordet) (1997) avsluttes med:

«Jeg skriver i et språk jeg ikke forstår. Jeg skriver i en verden jeg ikke forstår. Jeg bor i en dobbel stillhet. Lik H.C. Andersens havfrue som må gå på knust glass for å møte sin elskede, revner nå ordene hver gang jeg setter dem ned på papiret. Som om hvert skritt er det første eller det siste.»

Åtte år, åtte bøker. Kulehodemaskinen er byttet ut med elektronisk PC. Jeg forsøker å presse skriften min i håp om at den skal slå over i noe annet, i håp om at «det andre alfabetet» skal oppstå. Den norske sangeren (1999):

«Hvert menneske er et ord. Og språket søker sine barn, sine døde.»
«Jeg ville rive ordet ut av språket, slik de skar hjertet ut av jomfruen, og legge det, dryppende, ned på steinen foran deg, mens språket bak meg, endelig åpnet, forblødde!»
«Aske, glemsel, avgrunn, tal til meg. Tal i meg! Gi meg synet tilbake. Utslett minnet, det jeg måtte være, alt. Men la meg bli hørende igjen. Stav meg ut!»
«Jeg ville skrive en bok om det. Men ordenes mangel på hukommelse gjorde det umulig. Ordenes glemsel er enhver boks katastrofe.»
« – Hvem ville høre mitt rop blant ordenes orden! Og med den brannen jeg har i meg nå? Du som skriver oss, la min stemme briste!»
  « – Andre bor i ruinene av sine hus, og du nekter å bo i alfabetets aske!»
«Han har utslettet seg selv fra boken. Han har forkastet sin smerte. Han sier han skal bryte stillheten.»
«Jeg kan ikke leve uten et bilde av verden.»

Hva skjedde? Stillheten, den stillheten som innerst inne bebor det språket jeg har overtatt, som innerst inne bebor det språket som snakkes i verden, berører min egen stillhet, min egen mangel av språk. Hinnen mellom meg og verden er i ferd med å revne. Det kjennes svært utrygt. Jeg er nødt til å komme meg på utsiden av min egen skrift. Slik det ble fortalt (2002-2012) er et forsøk på det. Epigram til Det som lever (2009):

«Hva er det, det som lever, som synger og danser, hvisker og roper, det, som så vidt har stemme, og som ber om nåde, og som er så sterkt at det ikke ser hva som skjer, fordi det er det som skjer, hva er det, det som elsker, som gråter hele tiden, som ikke finner vei, og som ingen kan hjelpe, det, som er så såret at det må drepe det som lever, for at det som lever skal leve, hva er dette i meg, som er det eneste jeg har, før jeg har noe, og som idet det tar form kommer i strid med seg selv, og som er der og er der, etter at jeg er død.»

Jeg prøver å undersøke livskreftene fra utsiden; det blir fem romaner. Men jeg må inn dit igjen hvor språket dannes og opphører, jeg må inn til språkets magma for å søke det andre alfabetet hvor volden ikke bare skjer. For jeg innser nå at drapet som vi på industriell skala begår på naturen er en forlengelse av vår kolonialisering av kloden og det industrielle mordet på de europeiske jødene. Jeg skriver annenhver gang essaybok og roman; essaybok for å utvikle redskaper, roman for å søke «det andre alfabetet», det blir suiten Slik det er (2013 -2020). Fra Stillhetens økologi (2019):

«Historien har trengt seg opp i fortellingen, som presens, inn i beretningens her og nå. Destruksjonen og lidelsene er større enn språket kan romme.»
«Naturødeleggelsen min er gått opp for meg. Er den en del av min natur?»
«Jeg vil ikke gjenta historien, gjenta ødeleggelsen.»
«Jeg kan ikke leve uten skjønnhet.»
«… hver gang jeg uttrykker meg – tilkjennegir jeg mitt forhold til verden, hvordan jeg forstår den, hvordan jeg lever og handler i den; hver gang jeg skriver, skaper jeg verden. Hvert ord er fra nå av avgjørende.»
«Å være forfatter i økosystemet er å ha en oppmerksomhet på språket som nesten kjennes umulig.»
«Hver gang jeg beskriver, skaper eller fortolker liv, gir jeg stillheten språk.»

Romantriologien Henders verkÅpenbaringenDe første ordene (2015-20) inngår i Slik det er. Enda en gang gjennomlever jeg språktapet, tapet av fortelling, i et forsøk på å etablere et språk fra den andre siden av språket.
I Henders verk (2015) inntreffer stillheten:

«Gikk gjennom bokhyllene. Fant ingenting. Jeg tror ikke lenger det går an å lappe den gamle verden sammen igjen.»

I Åpenbaringen (2018) nås nullpunktet:

«Språket kjennes mer og mer som en skjør, gammel demning som er like ved å briste.»
«Til Hedda sa [Caro] at kunstnerne ikke lenger hadde noen oppgave; kunstnerne kan ikke lenger redde seg ved å gjøre verden om til kunst.»
«Magda-Marie spurte meg litt fraværende hvorfor jeg hadde begynt å skrive dagbok igjen. Jeg la pennen fra meg, svarte: Antagelig for å beskytte meg. Det kommer i alle fall ikke noen fortellinger ut av dette. Hun så ut av vinduet, sa: Kanskje vi er fortellingen.»

I De første ordene (2020) skjer en vending:

«Jeg leser i notatboken min at tilintetgjørelsen vil finne sted igjen og igjen. Men ordene sier meg ingenting. Tar ødeleggelsen med seg absolutt alt?»
«Ødeleggelsen kommer tilbake til oss som fortellingens stillhet.»
«Forstummet Caro fordi han ikke greide å gi ødeleggelsene mening, eller fordi han var redd for volden i seg selv?»
«… kunsten fullender seg i tilintetgjørelsen, verket oppstår først i oss når det er helt fortært.»
«Først når du har gitt fra deg alt, det innerste av deg selv, skal verden åpne seg og du vil bli tiltalt av det som ikke har tale.»

 

Så er det kanskje ikke skapelsen, men forvandlingen som er poetikkens sak, her den enda en gang på jorden har søkt seg et liv? Så hva nå? Selv-bio-grafien? Livets – stillhetens – egen skrift? Mitt eget livs skrift? Naturens? Historiens? Dypt inne i økosystemet, på vei mot det nye alfabetet, finner vi det litterære subjektet, bærer av stillheten, som i sin selvforvandling lar seg tiltale av det som ikke har tale: Avskapes eller omskapes det?


Essays av Kiøsterud

Kunsten i økosystemet  Ny Tid

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in English

Polemikker av Kiøsterud

Etikk uten Gud Vårt land

Kunsten å forstå en terrorist Klassekampen

Den største forbrytelsen Klassekampen

Intervjuer med Kiøsterud

Portrettsamtale med Kiøsterud, 2020Vimeo video, 27min.

Vår kollektive schizofreniHarvest

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet

Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger

Under arbeid ...

Stillhetens poetikk   11.9.2020


Kiøsterud på Facebook