Svært tidlig i livet, allerede i slutten av tenårene, fra attenårsalderen av var denne bevisstheten dypt rotfestet i deg, den var like mye et credo som en forståelse av skjebnen din og hva det ville si å være å være deg: du visste, du var helt sikker på, at du ikke ville leve lenger enn til dine femogtyve. Du hadde mye, veldig mye å gjøre – alt det du skulle se, erfare, oppleve og skape; reisene du skulle foreta, kvinnene du skulle møte, bøkene du skulle skrive, måtte du få gjort før det, før dine fylte fem og tyve. For da ville det være slutt, da ville du være død. Hvordan hadde du ikke klart for deg. Men at livet ditt ville være over bare om noen ganske få år, var du helt sikker på. Du levde også deretter, hardt, hensynsløst, veldig intenst.

Et snev av romantikk var det nok rundt denne forestillingen, du hadde lest om de unge, døde kunstnerne. De tok det helt ut, de også. Men det var like så mye ditt syn på livets manglende begrunnelse, dets totale meningsløshet, som skapte denne bevisstheten. Ikke en dag lenger enn nødvendig skulle du befinne deg på jorden, i denne golde ørken, under denne tomme himmelen. Det du ikke hadde skapt innen da, ville aldri bli skapt. Derfor måtte det skapes og leves nå, mens det ennå var tid. Ingen ville ha greid å overbevise deg om noe annet. Det livet du så andre rundt deg leve var helt uaktuelt.

Kildene til erkjennelsen var flere. Din egen erfaring av at den ene veggen i livet ditt var borte, da du sto foran vinduet som liten og forsto at verden innerst inne var taus og tårene dine trillet. Din landsmann Zapffe hadde i sin bok ”Om det tragiske” sagt det i klartekst; mennesket er den eneste eksistensen på kloden som vet at dets eget liv er fullstendig uten mening, det søker en rettferdighet som ikke finnes. Og franskmannen Albert Camus hadde gjort analysen: Det eneste virkelige filosofiske problemet er selvmordet. Der var du.

Det er nå førti år siden forestillingen om din korte tid på jorden sto som en påle i deg. Du er fortsatt i live. Førti år i ørkesløsheten? Førti års vandring i ørkenen? Du er fortsatt her. Hvorfor avsluttet du ikke? Var det verdt det? Vet du noe mer i dag, enn du gjorte da?

Og hva var det som skapte denne opplevelsen av akutthet? Var det dine møter med kunsten? Med kjærligheten? Fattigdommen? Eller var det din lengsel etter noe du ennå ikke hadde navnet på, som du søkte, og som gjorde livet så uutholdelig intenst? Du har den samme brannen i deg i dag.

Hva var det du søkte? Hva er det du søker? Hva er det som ber om å få navn?