Sedler

Kryst en seddel foran mikrofonen, og lyden vil være som sprakende flammer som gjør seg til herre over et tørt trehus, den brenner. Den brenner i lommen som om den allerede var makulert.

For de som ikke har, er de kalde, kalde som blått isende stål. Kjølig, betraktende sedler, svært utsatt, men et godt strategisk forsvarspunkt.

Det stinker svette, litervis av blod, treller og svidde treskaft av sedlene.

Sedler istedenfor blader på trærne dekker hver høst jorden med en klam fuktig papirstank.

Pill dem vekk, pill deg syk, pill dem av deg, pill dem i hjel. Pill! Etter neste inflasjon er de ikke verdt fem øre. Spis gullet og brenn sedlene.

Knitringen gjør meg gal.

"Marianne, jeg hater penger, og må ha dem."

Millioner av kroner for fire vannstoffbomber, og en, til meg med mislykket, så sykt, så svakt, som grotesk blasfemi. Knull dem bort før de brenner opp! "Marianne, jeg elsker pengene dine."

Musikken

En ekstatisk musikk rev oss i biter til vi lå sanseløse i brusteinen og jamret – nei–nei–, allikevel elsket vi den… sår som aldri gror.

Fra Sår som aldri gror

punktroman

Forlaget For Flere 1973