Å nærme seg Erland Kiøsterud  v/Marte Stubberød Eielsen
Intervju med Klassekampen 2/1 2003 i forbindelse med utgivelse av "Måltidet i Bocca"

[…]

– Kant sa at det mennesket ikke forstår har det en sterk tendens til å gjøre om til ånd.

– Og det er denne åndeliggjøringen som ble så vanskelig for deg, og som du nå kritiserer?

– Ja. Kunsten blir som kirken; den åndeliggjør, tilslører og forskjønner. Slik unnlater vi å erkjenne oss selv som fysiske mennesker. Kunsten er med på å dekke til den strukturelle volden vi selv er en del av, i kraft av å være innbyggere i et rikt land.

Lyche legger ut på en reise, både faktisk og i egne erindringer. Her møter han den brutale virkeligheten og store kunstverk. Men kunsten kan ikke hjelpe ham. Eller snarere er det det den kan, men bare til erkjennelsen av at han ikke lenger ønsker å skrive. Han ønsker ikke å være en forførende forteller, men et nyttigere og fysisk redskap for menneskene.

Ydmyk

Måltidet i Bocca problematiserer kunstneren som overgriper. Men også leseren må passe seg for ikke å begå overgrepene på nytt ved sin fortolkning. Kiøsterud etterlyser en mer spørrende og ydmyk holdning, både blant forfattere og lesere.

[…]

Men også rollen som offer er han skeptisk til.

– Offerrollen er svært bekvemmelig og typisk for vår kultur.

Han mener kunsten i vår gresk-jødiske kultur ofte har funksjon av tilsløring og forsoning med egne forbrytelser. Den skiller mellom kunst og liv. Kiøsterud mener dette skillet innebærer ansvarsfraskrivelse.

Nå ønsker Kiøsterud å gå inn i ulike typer maktfelt, fra kunstnerrollen til politikerrollen, og beskrive de fysiske realitetene.
– Det er ikke sikkert at kunsten skal eller kan utsi virkeligheten. Men jeg ønsker å spore kunstens utspring i virkeligheten, sier forfatteren.

Funksjonell realisme  v/Lasse Midttun
Intervju med Morgenbladet 19/8 2005 i forbindelse med utgivelse av "Det første arbeidet"

Erland Kiøsteruds nye roman "Det første arbeidet" er allerede mye omtalt, fordi den så treffsikkert beskriver treforedlingsindustrien akkurat idet nok en bedrift i bransjen trues med nedleggelse. For noen år siden ville ingen forbundet Kiøsterud med realistiske beskrivelser av historiske epoker. Han plasserer nå den sene modernismen i historisk kontekst, etter å ha utprøvet dens grenser gjennom mange år.
– I dag er jeg tilbøyelig til å lese de senmodernistiske tekstene, som Bernhards, Becketts og Duras', nesten som religiøse tekster, sier forfatteren.
– Det er monologer med en bønn, med en lengsel etter og en henvendelse til det ikke-definerte. Dette er i hvert fall én mulig tolkning. Senmodernismen springer ut av en historisk situasjon. Etter andre verdenskrig var senmodernismen kanskje det eneste mulige svaret på det språklige tapet og på utfordringen om ikke å gjenta overgrepene. Men så blir det konvensjon og epigoneri … Deler av senmodernismen bikker over og blir sin egen motsetning, apolitisk og uengasjert, en stiløvelse og en selvdyrkelse hvor man ikke vil noe, og ikke ønsker å se seg selv som del av verden.

– Så du er på vei til realismen?

– Etter senmodernismens ensomme stemme, og etter postmodernismen, hvor ingenting kan sies fordi ethvert utsagn om verden er relativt og språklig, meldte det seg nok et behov for å søke en form hvor litteraturen kan forholde seg direkte til verden, det vil si: ha noe annet enn et relativt eller subjektivt forhold til den. Kan vi utsi noe, og hva kan vi i så fall utsi? Kan vi, om ikke det ene eller det andre kan utsies entydig, i hvert fall utsi nettopp denne motsigelsen?
– Den andre delen av dette er et personlig anliggende. Mine mer monomane tekster, som jeg la mye energi inn i, er jeg i dag tilbøyelig til å lese som et forsøk på å overvinne indre spenninger i mitt forfatterskap. Jeg har nå valgt å skrive ut motsigelsene uten å søke en løsning på dem. Til det trengte jeg en annen form.

[…]

Realitetene. Det er vanskelig å unngå å se at det er svært mye introspeksjon i nyere litteratur. Nesten manisk, mener Kiøsterud:
– Vi må huske på at vi så lenge har levd i en fredelig overflodstid hvor vi har muligheten til å befinne oss i en introspeksjon, faktisk snakke oss ut av de realitetene som livet faktisk består av: Fødsel, liv, og så inntreffer plutselig noe vi ikke selv rår over, men som kommer til å skje med oss.
– Introspeksjonen er født ut av visse historiske forutsetninger. Nå har vi en Irak-krig, vi hadde et Kosovo, aggressiv nyliberalisme rår, og vi har fått mange nye landsmenn. Verden er i ferd med å endre seg. Jeg har en følelse av at realitetene kommer til å trykke på nærmere oss, da blir vi nødt til å forholde oss til dem, fortolke dem. Den språklige postmodernismen er et ekstremt overskuddsfenomen. Den har mye fascinerende ved seg, og har gjort en kjempejobb i å nedbygge den autoritære struktur i vestlig tenkning, men den er også en eksklusiv form, fordi den unnlater – ikke behøver – å forholde seg til realitetene når de oppstår. Det er ikke så lett å være postmoderne når du mister jobben din og står med arbeidsløshet, bankgjeld, nedverdigelse: Situasjonen er helt annerledes. Det nytter plutselig ikke å reise ut og inn av virkeligheten som en turist. Jeg er på vei mot en ny, eller en funksjonell realisme. Som kan snakke om det livet som virker på deg når du ikke lenger kan reise fra det.

Brøt med tradisjonen  v/Ane Teksum Isbrekken
Intervju med Dagbladet 10/8 2008 i forbindelse med utgivelse av
"Ved Elvens munning"

[…]

– Hva er frihet for deg?

– Frihet er veldig, veldig viktig. Den oppfattes forskjellig. Vi kan snakke om frihet fra noe, eller frihet til noe. Den forrige romanen min var satt til andre verdenskrig, og handlet også om en næringslivsleder. For ham er frihet å få tilbake landet sitt, altså frihet for fellesskapet. Han sier nei til både penger og privilegier i kampen for å fri landet sitt fra okkupantene. For Mads Bugge i "Ved elvens munning" er friheten egoistisk og individuell. Du kan si at fellesskapet rammer ham, og for ham er kanskje uansvarlighet den største friheten, forklarer Kiøsterud.

[…]

– Er du optimist eller pessimist når det kommer til den store kjærligheten?

– Jeg spør jo etter den i romanen. Det er det jeg mener er forfatterens oppgave, å stille spørsmålene, så blir det opptil leseren å svare. Jeg hadde lyst til å spørre omkjærligheten, friheten og lidenskapen. Det var utgangspunktet, men jeg visste ikke hvor jeg skulle. Men jeg endte kanskje ikke opp helt der jeg trodde, ler Kiøsterud, og legger til: Kjærligheten, som også gjør oss så gale, hva skulle vi gjort uten den?

Det som lever  v/Cathrine Hellesøy
Intervju med Aftenposten 14/2 2010 i forbindelse med utgivelse av
"Det som lever"

[…]

I 15 år forsøkte Kiøsterud å beskrive og begripe Holocaust, som han konsekvent omtaler som «det store folkemordet i Europa». Det er det han forsøker å beskrive i Androselegien, som kom på 90-tallet.

– Det er ikke mulig å gi en slik død mening. Og det var fryktelig tungt å forsøke. Etter 15 år mistet jeg språket. Når jeg jobbet med denne tematikken skrev jeg meg inn til et punkt hvor det var ingenting. Det var som døden. Når du ikke har et bilde av verden, når du ikke klarer å etablere en forestilling om hva du er hva du står i, så føles alt dødt og umulig.

– Når jeg sammenligner det du skrev på –70 – 80– og 90–tallet med den siste trilogien, mener jeg å se en sterk oppstramming av språket. At du har gått fra å utforske noe nærmest religiøst i form og innhold, til å bli svært konkret og jordnær?

– Det stemmer. Jeg måtte skrive meg tilbake til livet. Plutselig ble det veldig viktig at et glass er et glass, vann er vann, en stol er en stol, sier Kiøsterud og ser seg rundt i kjøkkenet. Det brenner fremdeles i peisen, kopper og fat står mellom oss, alt stemmer, det er varmt og levende og virkelig.

– Og dette behovet for virkelighet inntraff da du fikk kreftdiagnosen?

– Nei. Det var ikke da, sier Kiøsterud.

Han snakker plutselig lavere, det er noe som endrer seg, et fall i kjøkkenet, en ny stillhet.

– Unnskyld, dette er vanskelig.

Kiøsterud kremter, unnskylder seg. Bare noen ytterst få, svakt raspende pust røper at han har vært operert. Men det er ikke sykdommen dette handler om. Det er ikke det, det var ikke da, ikke da språket endret seg.

– Det skjedde da jeg hadde skrevet meg tom, da jeg mistet språket, da jeg ikke klarte å henvende meg. Det var i 1996, etter 15 år med folkemord, det var da jeg måtte skrive meg tilbake til livet og finne noe å holde meg fast i. Det var da det ble viktig at en stol var en stol.

– Så det å miste språket var like ille som å få en dødsdom fra Ullevål sykehus?

– Nei. ikke like ille, sier Kiøsterud. – Det var mye verre. Det var verre fordi det var som å dø og samtidig vite om det.

Han gikk bort til vinduet.
Jeg ville at vi skulle bli virkelige.
Hun gråt.
Jeg vil bare at noe skal være sant
            - fra Ved elvens munning, roman 2008

Men han angrer ikke på at han forvillet seg inn i tomrommet.

– Nei, jeg gjør ikke det. I vår tid har vi en tendens til å søke den smertefrie tilværelsen og i denne søken etter ikke å bli berørt går vi glipp av svært mye. En krise er en erfaring vi ikke har språk for. Og en del av mitt litterære prosjekt er å lage et språk for de opplevelsene vi i dag forsøker å unngå. For å kunne snakke om dem, for å gjøre dem virkelige.

Brutalt. Kiøsterud nøler og blir sittende og se på meg. Det er noe mer han vil ut med.

– Dette er det lett å misforstå, sier han, – men jeg prøver likevel: Jeg mener at vi i løpet av historien i all for stor grad har avskåret oss fra våre emosjoner, vår empati, vår sensitivitet. Hva er et liv? Hva skal leve, hva skal dø? Hvordan definerer vi liv? Vår evne til å klassifisere er til slutt blitt et våpen vi har begynt å vende mot oss selv. Kommunistene fjernet en hel jordbrukskultur. Nazistene utryddet jødene, sigøynere, de homofile. Vi selv er i ferd med å utradere store deler av artsmangfoldet på jorden. Hvis vi tar dette inn over oss, ville vi se at det vi gjør er utrolig brutalt, men på ny har vi skapt en distanse til handlingen slik at den fremstår som noe annet, ja, som nesten noe nødvendig. Vi sender soldater til Afghanistan, for å utvide vårt livsrom, de dreper og blir drept, men vi tar det ikke inn over oss, og derfor kan vi la det fortsette. Dypest sett utøver vi hver dag svært mye fysisk og strukturell vold, men vi har bygget den inn i samfunnets selvforståelse, vi kaller det politikk eller noe annet som vi kan skjule handlingene i. Men i prinsippet, hvis oldebarna våre en dag snur seg og ser på oss, vil de oppdage at vi er i den samme logikken og gjør det samme som man gjorde under nazismen, vi kutter forbindelsen til sensitiviteten og empatien, utdefinerer våre medskapninger og handler "rasjonelt", sier Kiøsterud.

– Følelser tar tid, tror du det er grunnen til at vi velger det rasjonelle, at vi indirekte tvinges til det, at det å stoppe opp og ta hensyn til følelsene rett og slett ikke er økonomisk bærekraftig?

– Ja, jeg tror faktisk det er en del av svaret. Og om vi ikke noen gang finner hele svaret, så tror jeg det er viktig å stille disse spørsmålene: Hvorfor avskjærer vi følelsene, empatien og sensitiviteten, det levende i oss, fra det rasjonelle i oss? Og; hva skjer hvis vi slutter å gjøre det?

– Ja, hva skjer da?

– Jeg vet ikke. Men jeg tror det ville blitt både krevende og svært interessant, kanskje til og med revolusjonerende. Vi ville for eksempel ikke lenger kunne akseptere at den andre lider eller lever i fattigdom. Ja, jeg tror dette er demokratiets neste fase, å kople emosjonen til rasjonaliteten. Det vil endre oss.

[…]

Liv er makt. I sin siste trilogi beskriver han livet i stor grad som maktutøvelse. Selv offeret utøver makt, i kraft av sin rolle som offer. Liv er å kunne påvirke andre, å bli påvirket.

"Det er ikke sikkert at kunsten skal eller kan utsi virkeligheten. Men jeg ønsker å spore kunstens utspring i virkeligheten."   - Erland Kiøsterud