Å nærme seg Erland Kiøsterud  v/Marte Stubberød Eielsen
Intervju med Klassekampen 2/1 2003 i forbindelse med utgivelse av "Måltidet i Bocca"

[…]

– Kant sa at det mennesket ikke forstår har det en sterk tendens til å gjøre om til ånd.

– Og det er denne åndeliggjøringen som ble så vanskelig for deg, og som du nå kritiserer?

– Ja. Kunsten blir som kirken; den åndeliggjør, tilslører og forskjønner. Slik unnlater vi å erkjenne oss selv som fysiske mennesker. Kunsten er med på å dekke til den strukturelle volden vi selv er en del av, i kraft av å være innbyggere i et rikt land.

Lyche legger ut på en reise, både faktisk og i egne erindringer. Her møter han den brutale virkeligheten og store kunstverk. Men kunsten kan ikke hjelpe ham. Eller snarere er det det den kan, men bare til erkjennelsen av at han ikke lenger ønsker å skrive. Han ønsker ikke å være en forførende forteller, men et nyttigere og fysisk redskap for menneskene.

Ydmyk

Måltidet i Bocca problematiserer kunstneren som overgriper. Men også leseren må passe seg for ikke å begå overgrepene på nytt ved sin fortolkning. Kiøsterud etterlyser en mer spørrende og ydmyk holdning, både blant forfattere og lesere.

[…]

Men også rollen som offer er han skeptisk til.

– Offerrollen er svært bekvemmelig og typisk for vår kultur.

Han mener kunsten i vår gresk-jødiske kultur ofte har funksjon av tilsløring og forsoning med egne forbrytelser. Den skiller mellom kunst og liv. Kiøsterud mener dette skillet innebærer ansvarsfraskrivelse.

Nå ønsker Kiøsterud å gå inn i ulike typer maktfelt, fra kunstnerrollen til politikerrollen, og beskrive de fysiske realitetene.
– Det er ikke sikkert at kunsten skal eller kan utsi virkeligheten. Men jeg ønsker å spore kunstens utspring i virkeligheten, sier forfatteren.

Funksjonell realisme  v/Lasse Midttun
Intervju med Morgenbladet 19/8 2005 i forbindelse med utgivelse av "Det første arbeidet"

Erland Kiøsteruds nye roman "Det første arbeidet" er allerede mye omtalt, fordi den så treffsikkert beskriver treforedlingsindustrien akkurat idet nok en bedrift i bransjen trues med nedleggelse. For noen år siden ville ingen forbundet Kiøsterud med realistiske beskrivelser av historiske epoker. Han plasserer nå den sene modernismen i historisk kontekst, etter å ha utprøvet dens grenser gjennom mange år.
– I dag er jeg tilbøyelig til å lese de senmodernistiske tekstene, som Bernhards, Becketts og Duras', nesten som religiøse tekster, sier forfatteren.
– Det er monologer med en bønn, med en lengsel etter og en henvendelse til det ikke-definerte. Dette er i hvert fall én mulig tolkning. Senmodernismen springer ut av en historisk situasjon. Etter andre verdenskrig var senmodernismen kanskje det eneste mulige svaret på det språklige tapet og på utfordringen om ikke å gjenta overgrepene. Men så blir det konvensjon og epigoneri … Deler av senmodernismen bikker over og blir sin egen motsetning, apolitisk og uengasjert, en stiløvelse og en selvdyrkelse hvor man ikke vil noe, og ikke ønsker å se seg selv som del av verden.

– Så du er på vei til realismen?

– Etter senmodernismens ensomme stemme, og etter postmodernismen, hvor ingenting kan sies fordi ethvert utsagn om verden er relativt og språklig, meldte det seg nok et behov for å søke en form hvor litteraturen kan forholde seg direkte til verden, det vil si: ha noe annet enn et relativt eller subjektivt forhold til den. Kan vi utsi noe, og hva kan vi i så fall utsi? Kan vi, om ikke det ene eller det andre kan utsies entydig, i hvert fall utsi nettopp denne motsigelsen?
– Den andre delen av dette er et personlig anliggende. Mine mer monomane tekster, som jeg la mye energi inn i, er jeg i dag tilbøyelig til å lese som et forsøk på å overvinne indre spenninger i mitt forfatterskap. Jeg har nå valgt å skrive ut motsigelsene uten å søke en løsning på dem. Til det trengte jeg en annen form.

[…]

Realitetene. Det er vanskelig å unngå å se at det er svært mye introspeksjon i nyere litteratur. Nesten manisk, mener Kiøsterud:
– Vi må huske på at vi så lenge har levd i en fredelig overflodstid hvor vi har muligheten til å befinne oss i en introspeksjon, faktisk snakke oss ut av de realitetene som livet faktisk består av: Fødsel, liv, og så inntreffer plutselig noe vi ikke selv rår over, men som kommer til å skje med oss.
– Introspeksjonen er født ut av visse historiske forutsetninger. Nå har vi en Irak-krig, vi hadde et Kosovo, aggressiv nyliberalisme rår, og vi har fått mange nye landsmenn. Verden er i ferd med å endre seg. Jeg har en følelse av at realitetene kommer til å trykke på nærmere oss, da blir vi nødt til å forholde oss til dem, fortolke dem. Den språklige postmodernismen er et ekstremt overskuddsfenomen. Den har mye fascinerende ved seg, og har gjort en kjempejobb i å nedbygge den autoritære struktur i vestlig tenkning, men den er også en eksklusiv form, fordi den unnlater – ikke behøver – å forholde seg til realitetene når de oppstår. Det er ikke så lett å være postmoderne når du mister jobben din og står med arbeidsløshet, bankgjeld, nedverdigelse: Situasjonen er helt annerledes. Det nytter plutselig ikke å reise ut og inn av virkeligheten som en turist. Jeg er på vei mot en ny, eller en funksjonell realisme. Som kan snakke om det livet som virker på deg når du ikke lenger kan reise fra det.

Brøt med tradisjonen  v/Ane Teksum Isbrekken
Intervju med Dagbladet 10/8 2008 i forbindelse med utgivelse av
"Ved Elvens munning"

[…]

– Hva er frihet for deg?

– Frihet er veldig, veldig viktig. Den oppfattes forskjellig. Vi kan snakke om frihet fra noe, eller frihet til noe. Den forrige romanen min var satt til andre verdenskrig, og handlet også om en næringslivsleder. For ham er frihet å få tilbake landet sitt, altså frihet for fellesskapet. Han sier nei til både penger og privilegier i kampen for å fri landet sitt fra okkupantene. For Mads Bugge i "Ved elvens munning" er friheten egoistisk og individuell. Du kan si at fellesskapet rammer ham, og for ham er kanskje uansvarlighet den største friheten, forklarer Kiøsterud.

[…]

– Er du optimist eller pessimist når det kommer til den store kjærligheten?

– Jeg spør jo etter den i romanen. Det er det jeg mener er forfatterens oppgave, å stille spørsmålene, så blir det opptil leseren å svare. Jeg hadde lyst til å spørre omkjærligheten, friheten og lidenskapen. Det var utgangspunktet, men jeg visste ikke hvor jeg skulle. Men jeg endte kanskje ikke opp helt der jeg trodde, ler Kiøsterud, og legger til: Kjærligheten, som også gjør oss så gale, hva skulle vi gjort uten den?